Julefred
«Jeg kom hit en søndag i desember, fikk en seng i et rom på et asylmottak og noen penger så jeg kunne dra inn til byen. I den store gaten opp mot Slottet så jeg et kjempestort tre med mange lys på grenene. Det var lys over gatene også, lys over alt, mange. I vinduene var det glitter, store kuler og annen pynt, og mange flotte klær og varer. Det var så fint alt sammen, og det luktet godt fra restaurantene og butikkene. Mange steder på gaten stod noen og delte ut små flate kaker og kopper med noe varmt, søtt, brunt oppi. Gratis. Jeg hadde aldri smakt det før. Det var kaldt ute, men varmt inne i butikkene. Over alt var mange folk med varme klær og store poser med veldig fine pakker i alle farger. Folk var blide, de så glade ut. Jeg spurte hva var de så glade for. De fortalte at de kjøpte gaver og masse, masse mat til Jul. Jeg tenkte at jeg var heldig, jeg fikk komme til et land der folk var glade selv om det var kaldt og mørkt ute, og de var så rike og kjøpte mange gaver og mat til hverandre. Alle gleder seg til Jul, sa de. Dagen etter var det enda flere folk i byen, de gikk fort og kjøpte mye. De sa i morgen er det Julaften, og jeg gledet meg. Veldig. Så mye at jeg ikke fikk sove om kvelden. Jeg lå i sengen min på asylmottaket og tenkte på den store festen jeg skulle få være med på.
Jeg tok på meg de beste klærne mine for å se bra ut. Så reiste jeg inn til byen. Jeg var sulten men glad. Det var mange folk i gatene, men så stengte butikkene og menneskene gikk sin vei. Jeg tenkte jeg kom for tidlig, de skulle sikkert hjem og pynte seg og så møtes igjen ute med all den gode maten og de fine gavene. Så jeg satte meg på en benk og ventet. Det ble mørkt og stille. En klokke slo fem slag, og jeg tenkte: Nå begynner det! Men ingen kom. Jeg ventet og ventet. Jeg frøs, de pene klærne mine var ikke varme. Og jeg gikk langs gaten for å finne et sted å gå inn og spise. Men alt var stengt. Festen var visst avlyst. Hva var hendt? Kanskje det ville komme soldater snart, eller bomber? Det hadde jeg opplevd i hjemlandet mitt, folk som rømte fra gatene fordi det kom bombefly. Jeg ble fryktelig redd. Det var ingen mennesker, ikke mat noe sted, alt var tomt og stengt og stille. Og kaldt. Jeg har aldri vært så redd noen gang i hele mitt liv, som min første Julaften i Norge.»
«Mahamud», fortalt til Lillibeth Lunde
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar